Urettferdig?

  
“Livet er ikke rettferdig”, sa Pedersen. Pedersen er mannen til Anne på jobben. Han har en intens, dypfølt og inderlig tale om hvordan livet faktisk ikke er rettferdig. Både jeg, Jarle og Silje har hørt den flere ganger, så vi kaller det “å ta en Pedersen”. Så når noen av oss, eller andre, syter og klager så sier vi “må jeg ta en Pedersen, eller?!!”

Ingen har foreløpig tatt en Pedersen på meg etter at jeg fikk diagnosen. Ikke jeg selv heller. Jeg synes det er for jævelig å ha fått kreft, men urettferdig er det ikke. Hvis ikke jeg – hvem da? Og fordi livet nå en gang ikke er rettferdig så er jeg så heldig at jeg bor i et land med utmerket helsevesen som attpåtil er gratis.

Ikke har jeg vært sint heller. Det er ingen eller noe å være sint på. Mulig det kommer etterhvert. Derimot har jeg følt dyp angst. Det første jeg tenkte var: Herregud, hvordan skal det gå med ungene og Jarle når jeg dør? Det roet seg nokså fort, fra når til hvis jeg dør – og så til ikke nå nei, ikke på leeeenge.

Så jeg holder meg til min opprinnelige plan: lever til jeg er 104 år for så å grasiøst tippe over ende på mine høyhæla sko. Kledd i en godt over middels flott kjole med et smil på mine Dior røde lepper.

Så her skal det ikke taes noen Pedersen. Jeg overlater til kua å tygge om og om igjen på gammelt nytt. 

Her skal det nemlig nytes – ikke sytes!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s